Skaperen av den mediterrane drømmen fra de glade tjueårene
1920-årene, de man kaller «de glade tjueårene», markerte et pust av frihet etter mer enn fire år med verdenskrig og den forferdelige spanskesyken, som hadde meid ned like mange liv som selve konflikten. Det var tiden da det, for dem som fortsatt hadde råd, var på tide å leve igjen, more seg, og hvorfor ikke … bygge palasser i solen. Og hvor kunne man investere formuen sin bedre enn ved havet, på den legendariske Côte d’Azur?
Det var her Barry Dierks, en ung amerikansk arkitekt, skulle skape en stil og et marked for Middelhavets mest praktfulle villaer. Sammen med sin partner – både yrkesmessig og privat – Eric Sawyer skulle han tegne eller forvandle mer enn hundre drømmeresidenser, hvorav mange fortsatt finnes i dag.
Etterkrigstidens Riviera var ikke lenger den samme. De russiske fyrstene fra tiden før 1914 var blitt drosjesjåfører, mens en ny bølge av velstående amerikanere ankom og dro nytte av en gunstig valutakurs. En annen stor endring: Côte d’Azur, som frem til da hovedsakelig ble besøkt om vinteren, begynte også å lokke om sommeren.
Det var Gerald og Sara Murphy, et vågalt amerikansk par, som i 1923 skal ha overtalt eieren av Hôtel du Cap i Antibes til å holde åpent i den vakre årstiden. En idé som ble til en snøball. Den dag i dag stenger hotellet om vinteren – en pen revansj fra historien. Ikke langt derfra skrev F. Scott Fitzgerald Tender is the Night, den emblematiske romanen fra denne gylne epoken.
Barry Dierks, født i 1899 i Montana, hadde studert arkitektur i Pittsburgh før han fortsatte utdanningen sin i Paris, ved École des Beaux-Arts. For å finansiere studiene arbeidet han som kasserer i Banque Chollet, der han fikk et avgjørende møte: Eric Sawyer, bankens direktør, ti år eldre enn ham. Sawyer, som stammet fra det britiske aristokratiet, åpnet dørene til en velstående verden for Barry. Sammen dannet de et like harmonisk som utfyllende radarpar: Barry, kunstneren og formgiveren; Eric, ingeniøren, landskapsarkitekten og forretningsstrategen.
I 1925, etter noen år i Paris, bestemmer de seg for å slå seg ned på Rivieraen. Takket være et heldig finansielt kupp gjort i baren på Ritz (en ekte anekdote fra tiden), kjøper de en tomt på 6 000 m² i Théoule-sur-Mer, vendt mot Middelhavet.
Der bygger de sitt eget hus: Villa Le Trident, døpt slik fordi tomten, sett fra oven, minnet om en trefork. Hvit, renskåret, åpen mot havet, med nivåer i kaskade og et basseng nederst i hagen, ble den signaturen til Barry Dierks. Inngangen var i toppen, rommene trappet seg deretter nedover mot havet – et konsept som går igjen i nesten alle hans verk.
Deres første kunde var den britiske forfatteren W. Somerset Maugham, som betrodde dem renoveringen av villaen sin, La Mauresque, i Cap-Ferrat. Suksessen var umiddelbar, og bestillingene strømmet inn. Men det er utvilsomt Château de l’Horizon som forblir den mest berømte av verkene deres. Bestilt i 1931 av den amerikanske skuespillerinnen Maxine Elliott, hadde villaen, bygget mellom Cannes og Golfe-Juan, alt av et moderne palass: saltvannsbasseng, en gigantisk sklie som stupte ned i havet – tilpasset, sies det, eierinnens generøse silhuett, og likeledes perfekt for Winston Churchill, en av hennes faste gjester.
Maxine Elliott påla for øvrig et helt eget protokoll: gjestene hennes skulle ta del i husets liv, ikke oppføre seg som hotellgjester der. Utfluktene foregikk i gruppe, i ånden av Rivieraens sjike kameratskap.
Etter Maxines død i 1940 gikk villaen over til Aly Khan, sønn av Aga Khan, og var i 1949 rammen om hans bryllup med Rita Hayworth.
Senere, på 1970-tallet, kjøpte kongen av Saudi-Arabia den. Bygningen, nå utvidet og forvandlet, tilhører fortsatt den saudiske kongefamilien. Historien vil ha det til at Olof Palme, på besøk i 1984, måtte få den svenske ambassadøren Carl Lidbom til å kjøpe seg en ny skjorte – en anekdote som er blitt legendarisk.
Den andre verdenskrigen snudde opp ned på Rivieraen. Eric Sawyer måtte flykte til fots over Pyreneene før han nådde London. Barry, amerikansk statsborger, klarte å gå om bord for De forente stater med passasjerskipet Gripsholm, chartret for diplomatiske oppdrag.
De to mennene vendte tilbake til Le Trident etter krigen og gjenopptok så godt de kunne virksomheten sin. Men magien fra trettiårene var borte. Barry døde i 1960, sannsynligvis som følge av tobakksrelaterte problemer. Eric overlevde ham i ytterligere tjuefem år, frem til 1985.
I dag tilhører villaen Le Trident fortsatt Eric Sawyers familie. Fra veien langs Corniche d’Or kan man fremdeles skimte den, hvit og diskret, ruvende over havet. En elegant vaktpost, et taust vitne om en epokes storhet og geniet til en glemt arkitekt.
Dette nettstedet er beskyttet av reCAPTCHA og Googles Personvernregler og Bruksvilkår gjelder.